Tilkolon

  Det kan nesten føles bedre å få en stein i hodet  

  Det du kan oppdage kan du også miste  

  Dere var så mange at det tok oss flere timer å bli forsinket midt på natten i Tyskland og jeg var så sur før jeg så den engstelige Italia-capsen og alle de små barna med veldig store kofferter.  

  Da denne var ferdig dro vi hjem. Ikke til Afrika, da.  

  TILkolon – eksperimentell radio frå dei fire siste tiår.  

  Hei, Geir! S.U.

  Vri om, fyrstegir, gass inn, klutsj ut, på med Dungen!  

  Jeg har gitt folk tanker som man gir julepresanger til jul. Alt for mange. Og de jeg gav sa: Vi liker deg ikke så godt og nå burde du kanskje gå hjem.       ,    

  Ei kasse med gamle TILkolon-episoder gjekk i knas. To visdomstenner vart trekte. Til glede for nye lyttarar.  

  Det er en forskjell mellom hva du sier og ønsker inni hodet og utenfor. Denne podkasten strekker ut en hånd for å gjøre avstanden mindre mellom indreønsket og ytresnakket.  

Det er VI som skriv filmhistoria. Til tastatura. Revider! «Angry direktør Vera Chytilová († 85): 8 ting du ikke visste om det!» meiner google. Resten meiner eg.

Jeg synes alltid det er rart at hun på bildene fra gamledager er meg. Jeg synes også det er rart at disse følelsene var mine, for når jeg hører såra som ikke kunne plastres vil jeg aller helst danse.  

  Dette elska eg: «Leverpostei? Nei, han er død.» Dette elskar eg: Tidsoverskridingar. Ver så god – min barndoms favorittvits. To timar lang.   Kapittel 1: «Leverpo» (00:00:41) Kapittel 2: «Stei» (00:30:14) Kapittel 3: «Nei» (01:07:12) Kapittel 4: «Han» (01:36:45) Kapittel 5: «Er» (01:51:33) Kapittel 6: «Død» (02:04:01)  

  Noen ganger er det godt å ha noen andres stemme i hodet når man skal legge seg. En stemme man kan slå av. Sovne til. Ordene er skrevet av Erlend Loe, stemmen tilhører Tine og du er velkommen til å sovne akkurat når du vil.    

  Menneskeverd. Humanisme. For nokre jævla arrogante ord.  

  Dette er et forsøk på å så et kjærlighetsfrø rett i øra dine. For kanskje er det du som blir Vegards framtidige kjæreste.  

  Denne episoda er veldig til bry. Berre å beklage. Publisert med godkjenning frå Timokacitylabel.  

  Jeg sovna med hodet dypt nede i hullet som tømmer hjernen for neidasåjadaså-er og våknet minst like eksistensiell i det helt nye året. Det ble aldri bedre. Tankene ligger utover kjøkkenbordet strødd sånn passe. Sydd sammen i MP3.  

  Den fyrste koda vi høyra fekk var Ada som skreiv i breva: 0 = -A^0 + A²B² + A⁴B⁴ + A⁶B⁶ + … + B²n  

En gang fantes det førti minutter under et gyselig oransj-rødt bilde nord. I et annet land som allerede var flatere enn noe menneske kan bli. Det fantes også hattelakris og Thomas Dybdahl. Det hele ble romjulsgave til deg.