Filmfrelst

I denne episoden diskuterer vi en av årets mest etterlengtede filmer, Lana Wachowskis The Matrix Resurrections. Ble det mulig å gjenskape magien fra originalen (1999) og kanskje overgå de omdiskuterte oppfølgerne Reloaded og Revolutions (2003)? Siden det ble annonsert at Matrix-universet skulle rebootes, har forventningene vært store hos flere fans i Montages, og de ble ikke mindre av en rekke lovende trailere. Vel og merke var det små illevarslende detaljer å spore, som for eksempel en radikalt omkalfatret estetikk, men i lys av åpenbare metagrep lot dette til å være meningsbærende og potensielt spennende. Dette er for øvrig den første spillefilmen Lana Wachowski har skrevet og regissert alene, så vi spør oss: Var det Lilly Wachowski som hadde ansvaret for filmspråket og de grasiøse actionscenene i den opprinnelige trilogien? Ved mikrofonene sitter Martin Sivertsen, Karsten Meinich, Ida Cathrine Holme Nielsen og Lars Ole Kristiansen. Samtalen inneholder spoilere. God lytting!

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Steven Spielbergs ambisiøse og påkostede nyinnspilling av klassikeren West Side Story. West Side Story står som en påle i populærkulturen, takket være Broadway-stykkets endeløse popularitet og Robert Wise og Jerome Robbins' ti ganger Oscar-vinnende film fra 1961. Da den levende Hollywood-legenden Steven Spielberg for et par år siden annonserte at han skulle regissere sin første musikal ble enkelte en smule avventende, da prosjektet viste seg å være en remake – selv om Spielberg har understreket at det er sceneversjonen og ikke filmen han har forholdt seg til under arbeidet. Resultatet er likevel en av årets mest kritikerroste filmer, og vårt panel er svært entusiastiske – selv om det er små uenigheter vedrørende detaljene: Hvem er den opplagte stjernen blant de ukjente skuespillerne? På hvilke områder overgår denne 1961-filmen? Er det en fordel eller en ulempe at noen av låtene ble fremført live på settet? Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristia

William Wyler er en av Hollywood-historiens mest prominente regissører, med tre Oscar-statuetter for beste regi og en flere tiår lang karriere på øverste nivå. Vi har i løpet av det siste året dykket inn i Wylers kunstnerskap, og i denne todelte spesialepisoden av Filmfrelst snakker vi oss gjennom Wylers fantastiske filmografi. Nedenfor presenterer vi andre del av samtalen, der vi plukker opp tråden fra del 1, som ble publisert for noen dager siden. I samtalen nedenfor går vi inn i William Wylers karriere idet han kommer hjem fra andre verdenskrig og skal returnere til det sivile liv. Den første av filmene vi snakker om er mesterverket The Best Years of Our Lives (1946), etterfulgt av blikk på bl.a. den fantastiske rekken The Heiress (1949), Roman Holiday (1953), Ben Hur (1959), The Children's Hour (1961) og hans siste spillefilm, The Liberation of L.B. Jones (1970). Vi skrev litt om Wylers oppvekst og vei inn i filmbransjen i vår sak om første del av denne episoden, og avslutningsvis kan vi da også nevne

William Wyler er en av Hollywood-historiens mest prominente regissører, med tre Oscar-statuetter for beste regi og en flere tiår lang karriere på øverste nivå. Vi har i løpet av det siste året dykket inn i Wylers kunstnerskap, og i denne todelte spesialepisoden av Filmfrelst snakker vi oss gjennom Wylers fantastiske filmografi. Nedenfor presenterer vi første del av samtalen, som starter med at vi introduserer prosjektet og hva som inspirerte oss til å sette et særlig fokus på Wyler. Vi begynner vår gjennomgang med Hell's Heroes (1929), og avslutter med den siste filmen Wyler lagde før han vervet seg til de alliertes styrker under andre verdenskrig, Mrs. Miniver (1942), og den mest kjente han lagde i krigen, Memphis Belle (1944). I del 2 av episoden  – som publiseres om noen dager – plukker vi opp samtalen med Wylers første film etter krigen, The Best Years of Our Lives (1946), og følger den videre karrieren hans gjennom 1950- og 60-tallet, frem til hans siste spillefilm, The Liberation of L.B. Jones (1970).

I denne live-episoden av Filmfrelst vender vi tilbake til Céline Sciammas Lille mamma, og snakker om filmen med publikum på Vega Scene i Oslo. Vi har tidligere laget flere live-episoder av Filmfrelst, men dette er den første som inkluderer publikum i samtalen. I samarbeid med distributøren Arthaus arrangerte vi en visning på Vega Scene, etterfulgt av en samtale foran lerretet. Vi oppfordret alle i salen til å dele sine tanker om Lille mamma, og de som grep mikrofonen bidro til å åpne opp en film vi har fortsatt å snakke om gjennom hele 2021 – helt siden vi så den for første gang, under den digitale Berlinalen i februar. Etter suksessen med Portrett av en kvinne i flammer (2019), har Céline Sciamma omsider blitt allemannseie blant filmelskere. Med Lille mamma («Petite maman») returnerer hun til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016), og forteller om det ofte kompliserte forholdet mellom barn og deres foreldre. Det er en såka

I denne episoden av Filmfrelst presenterer vi en samtale med den franske regissøren og manusforfatteren Céline Sciamma, som er kinoaktuell i Norge med sin nye film Lille mamma. Sciamma har tidligere markert seg med Vannliljer (2007), Tomboy (2011) og Girlhood (2014), og sist med Portrett av en kvinne i flammer i 2019. Sciammas oppvekstskildringer står høyt i kurs på Montages, og med Lille mamma returnerer den franske auteuren til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016). Lille mamma er en såkalt «liten film», med få rollefigurer og settinger – produsert under pandemien som den er — og da vi så den i anledning premieren under Berlinalen 2021 kunne ingen forberedt oss på hvor original og rørende filmen er. (Hør vår podkast om den fra Berlinalen her, og les Roskva Koritzinskys essay her.) Montages-redaktør Karsten Meinich fikk i høst anledning til å gjøre et telefonintervju med Sciamma om Lille mamma, og plukker opp tråden der

Film fra sør 2021: I denne episoden snakker vi om den japanske regissøren Ryûsuke Hamaguchi og hans Cannes-vinner Drive My Car, som er et av høydepunktene under årets Film fra sør-festival. Ryûsuke Hamaguchi har de siste årene seilet opp som en av Japans viktigste filmskapere. Han gjorde seg bemerket på filmfestivalen i Locarno med fem og en halv time lange Happy Hour i 2015, men fikk sitt store gjennombrudd i år, med Éric Rohmer-inspirerte Wheel of Fortune and Fantasy og Drive My Car. Filmene deltok i hovedkonkurransene i henholdsvis Berlin og Cannes, og sistnevnte mottok en særdeles fortjent pris for beste manus. Drive My Car er basert på Haruki Murakamis novelle ved samme navn (fra samlingen Menn uten kvinner), og handler om skuespilleren og regissøren Kafuku (Hidetoshi Nishijima). To år etter at han mister sin kone, reiser han til Hiroshima for å regissere en teateroppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, med en særdeles original tilnærming som går ut på at skuespillerne snakker forskjellige språk, og

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Julia Ducournaus kontroversielle Gullpalme-vinner Titane, som nå er aktuell på norske kinoer. Vi reflekterer også over hva som gjør body horror-sjangeren så fascinerende. Franske Julia Ducournau fikk sitt gjennombrudd med skrekksensasjonen Raw i 2016, og deltok altså med Titane i hovedkonkurransen i Cannes i år, der Ducournau ble den andre (!) kvinnelige regissøren til å vinne Gullpalmen. Titane er en av de mest kompromissløse og polariserende filmene som noensinne har vunnet pris i Cannes, og er en film man vanskelig kan snakke om uten å gå detaljert til verks. Mottagelsen her i Norge etter kinopremieren tyder på at Titane er et uregjerlig verk få er helt enige om, og dette er også tilfelle for panelet i denne podkastepisoden, der vi har besøk av filmskaper og body horror-entusiast Emilie Blichfeldt (How Do You Like My Hair?, Saras intime betroelser), i samtale med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen. Episoden inneholder spoilere, men de varsles underveis.

Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket. Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.) I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtid

Filmfestivalen Arkitekturfilm Oslo ble i år arrangert fra 21.-24. oktober, og etter visningen av dokumentaren Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino, møtte vi regissørparet Ila Bêka og Louise Lemoine (Bêka & Lemoine) til en samtale foran publikum, som her presenteres i en spesialepisode av Filmfrelst. Den berømte japanske arkitekten Ryue Nishizawa står i sentrum for Tokyo Ride, en leken og nær portrettdokumentar som tar utgangspunkt i én dag i Nishizawas travle liv – der regissørene Bêka & Lemoine møter ham på bakkeplan med håndholdt kamera, for et etterlengtet møte som tar form av en kjøretur (i arkitektens elskede Alfa Romeo) gjennom den japanske metropolen. Bêka & Lemoine har siden sin første film sammen som duo, Koolhaas Houselife (2008), skildret ulike arkitektur-relaterte temaer eller motiver i sine produksjoner, da Ila Bêka selv har bakgrunn som arkitekt og Louise Lemoine opprinnelig er kunsthistoriker. Som filmskapere har de jobbet på siden av den tradisjonelle filmbransjen/-industrien, og i

Verdens verste menneske er nå omsider premiereklar for sitt norske publikum, og i denne podkastepisoden møter vi Joachim Trier til en lang, eksklusiv samtale om alt fra manusets opprinnelse, filmens sjangerlek og personlige livserfaringer som ledet til tematiske utforskninger, til ulike digresjoner der Trier blant annet byr på en runde anbefalinger av hvilke nye filmer han selv har likt best i 2021. Etter den historiske festivalsuksessen i juli – da filmen konkurrerte i Cannes og vant juryens pris for beste kvinnelige skuespiller (Renate Reinsve) – har Trier og Verdens verste menneske blitt bejublet av internasjonale kritikere og posisjonert seg som en av årets mest omtalte filmer. (Hør våre to intervju-podkaster fra Cannes, med henholdsvis skuespillere og produsent.) Nå åpner Verdens verste menneske på kinoer både i Frankrike og Norge, og dette dybdeintervjuet med Joachim Trier strekker seg over hele 75 minutter. Det markerer også filmskaperens comeback som gjest på Filmfrelst etter ni års (ufrivillig) pau

Vittorio De Sica var en sentral regissør i den italienske neorealismen, og har med klassikere som Sykkeltyvene (1948) og Umberto D. (1952) sikret seg en evig plass i filmhistoriens kanon. Men De Sica signerte også en rekke filmer som ikke huskes like godt, og i denne podkastsamtalen løfter vi frem en av dem: den vidunderlige satiren Il Boom (1963). Med den folkekjære italienske komikeren og filmskuespilleren Alberto Sordi i sentrum, byr De Sica (og hans faste manusforfatter Cesare Zavattini) i Il Boom på en tragikomisk skildring av den nyrike klassen som vokste frem i Italia på 1960-tallet – en periode med brå økonomisk vekst i etterkrigstidens Italia, ofte omtalt som «Il Boom» – og særlig skjebnen til den velmenende, gjeldstyngede entreprenøren Giovanni Alberti (Sordi). I vår samtale nedenfor presenterer vi filmens plassering i De Sicas filmkunstnerskap, og diskuterer dens ulike kvaliteter som satire og symbolladet komedie, samtidig som vi gir litt ekstra plass til å sette ord på hvordan Alberto Sordi med

James Bond er igjen tilbake på kinolerretet, og i denne podkastepisoden diskuterer vi No Time to Die. Dette er femte og siste gang at skuespiller Daniel Craig gestalter verdens mest berømte hemmelige agent. Med amerikansk-japanske Cary Joji Fukunaga i registolen, svenske Linus Sandgren bak kamera og Hans Zimmers navn på partituret – bare for å nevne noen av de involverte filmkunstnerne – lå mye til rette for at No Time to Die kunne bli en verdig opptur og avslutning på Craig-epoken i filmserien om 007, som begynte med Dr. No i 1962 og nå teller totalt 25 filmer. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky og Thor Joachim Haga, tre av Montages’ mer «vanlig interesserte» i James Bond, så i vår spoilerfylte podkastsamtale nedenfor blir det ikke detaljert nerding på mikroskopisk nivå, men derimot en grundig og åpen vurdering fra panelet av hvordan No Time to Die fungerer (eller ikke fungerer) som Bond- og underholdningsfilm, og hva det er ved James Bond-seriens konvensjoner man ønsker å få serve

Venezia 2021: I denne avsluttende podkastepisoden fra filmfestivalen i Venezia snakker vi om to av hovedkonkurransens mest interessante filmer, Paul Schraders The Card Counter og Pablo Larraíns Spencer. Etter comebacket med First Reformed (2017) har Paul Schrader returnert til den internasjonale festivalverdenens hovedscene med sin nye film, det eksistensielle gamblerdramaet The Card Counter, som altså var nominert til Gulløven. Chilenske Pablo Larraín, som nå virker å ha klippekort i Venezias hovedkonkurranse, følger med Diana-prosjektet Spencer opp mange av motivene fra biografifilm-suksessen med Jackie (2016). Begge disse filmene er blant titlene vi i Montages har diskutert ivrigst underveis på årets festival, men utrolig nok ble hverken The Card Counter eller Spencer belønnet med priser av Bong Joon-hos jury. I episoden nedenfor setter vi av godt med tid til å snakke oss gjennom disse to filmene, deres utforming og tematikk, men uten å komme med spoilere. Mot slutten av episoden trekker vi også inn noe

Venezia 2021: I denne festivalepisoden fra Lido har vi besøk av den italienske kritikeren Tommaso Tocci, og blant filmene vi setter under lupen er Paolo Sorrentinos The Hand of God («È stata la mano di Dio») og Jane Campions The Power of the Dog – begge produsert av Netflix. Da Bong Joon-ho sin jury delte ut festivalens priser lørdag kveld, ble både Paolo Sorrentino og Jane Campion invitert opp på scenen i Sala Grande for motta hver sin sølvløve. The Hand of God fikk juryens spesialpris og The Power of the Dog ble belønnet med prisen for beste regi. I tillegg gikk prisen for beste unge skuespiller til Filippo Scotti, som gestalter en ung Sorrentino i den dypt selvbiografiske The Hand of God. I samtalen nedenfor – tatt opp noen dager før prisutdelingen – går vi grundig til verks i en diskusjon om disse to filmene, uten å avsløre sentrale plottdetaljer. Episoden er altså uten spoilere, og ser blant annet nærmere på hvordan både Sorrentino og Campion lykkes med å holde sin filmatiske egenart ved like nå som de

Venezia 2021: I denne festivalepisoden av Filmfrelst snakker vi om Last Night in Soho og Mona Lisa and the Blood Moon, som begge har hatt verdenspremiere i Venezia. Den eklektiske britiske regissøren Edgar Wright forsøker seg på et nytt sjangereksperiment i Last Night in Soho, som slekter på både Repulsion (1965), A Nightmare on Elm Street (1984) og diverse italienske giallo-filmer. I hovedrollen møter vi stjerneskuddet Thomasin McKenzie. Vi diskuterer om Wright her lykkes med å hylle sine forbilder, og samtidig skape noe nytt? I Mona Lisa and the Blood Moon returnerer iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour (A Girl Walks Home Alone at Night) med en underlig miks J-horror, superheltfilm og buddy-komedie, svøpt inn av en Jim Jarmusch-atmosfære og satt til New Orleans. Episoden inneholder ingen spoilere. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Ida Madsen Hestman og NRK Filmpolitiets Birger Vestmo. God lytting!

Venezia 2021: Årets mest etterlengtede og påkostede film, Denis Villeneuves adaptasjon av Dune, har endelig hatt verdenspremiere. Montages var til stede og formidler sine reaksjoner i podkasten nedenfor. Regissør Denis Villeneuves pandemi-utsatte science fiction-epos Dune, basert på Frank Herberts kultroman ved samme navn, antas være blockbusteren som for alvor kan bringe folk fra hele verden tilbake til kinosalene. Det gjenstår å se, og hvis inntjeningen ikke står i forhold til budsjettet, er det store sjanser for at de planlagte oppfølgerne ikke blir noe av. Det er verdt å merke seg at den faktiske tittelen på filmen (slik det fremgår i fortekstene) er «Dune Part 1». Med Blade Runner 2049 (2017) demonstrerte Villeneuve at han virkelig mestrer science fiction-sjangeren og det å ivareta og videreutvikle et allerede etablert fiksjonsunivers med både integritet og respekt. Etter at David Lynch gikk på trynet i sitt forsøk på å skape filmmagi av Herberts visjoner i 1984, har det bare vært et tidsspørsmål før

Venezia 2021: Filmfestivalen i Venezia er i gang og Montages er på plass. I denne første podkastepisoden fra Lido snakker vi om årets åpningsfilm – Pedro Almodóvars Madres paralelas. Med strenge smitteverntiltak på plass, og redusert kapasitet i kinosalene på Lido (annethvert sete holdes ledig), går denne 78. utgaven filmfestivalen i Venezia av stabelen nå i starten av september. Og med den spanske mesterregissøren Pedro Almodóvars nye verk som første film i hovedkonkurransen, starter festivalen på et meget høyt nivå. Madres paralelas handler om snart 40-årige fotografen Janis (Penélope Cruz) og tenåringen Ana (Milena Smit), som deler rom på sykehuset der de føder hver sin datter, på samme dag. De to kvinnene befinner seg på ulike steder i livet, men deler det faktum at de går en tilværelse som alenemødre i møte. Idet faren til Janis' baby mener jenta ikke kan være hans barn, og ber om en farskapstest, settes en serie omseggripende hendelser og avsløringer i gang et drama som føles vintage Almodóvar. Vi un

Tidligere i år ble regissør Jasmila Žbanić Oscar-nominert for sin nye film Quo Vadis, Aida?, og fra 3. september er filmen kinoaktuell i Norge. I denne podkastepisoden stiller Žbanić til samtale med oss om sitt kritikerroste drama, som utspiller seg 11. juli 1995, den tragiske dagen som innledet folkemordet i Srebrenica under krigen i Bosnia. For femten år siden deltok Žbanić i hovedkonkurransen i Berlin med sin spillefilmdebut Grbavica (2006), som gjorde voldsomt inntrykk med sitt kloke, gripende mor/datter-drama om krigstraumer og livsløgn, og som endte opp med å få Gullbjørnen av juryen ledet av Charlotte Rampling. Senere samme år besøkte hun Norge, og i den anledning gjorde hun blant annet et intervju med Morgenbladet («Indre krigføring»), ført i pennen av Montages-redaktør Karsten Meinich, som den gang var frilans filmskribent. I podkastsamtalen nedenfor plukker Meinich opp noen av trådene fra sin forrige samtale med Žbanić, og knytter samtidig an de dramatiske hendelsene vi får se i Quo Vadis, Aida?

Cannes 2021: Årets utgave av filmfestivalen i Cannes gikk av stabelen i juli, og i denne aller siste podkastepisoden fra festivalen diskuterer vi Wes Andersons The French Dispatch og Jacques Audiards Les olympiades. Allerede våren 2020 ble det offentliggjort at Wes Anderson ville returnere til Cannes med sin nye film The French Dispatch, som den gang ble valgt ut til å åpne festivalen. 2020-utgaven ble som kjent korona-avlyst, og Andersons film ble da også utsatt både én og to ganger under pandemien, før årshjulets tilfeldigheter gjorde at en Cannes-premiere likevel ble en virkelighet i 2021. Vi så The French Dispatch i Lumière-palasset under festivalen, der den ble vist i hovedkonkurransen, og i vår samtale nedenfor setter vi Wes Andersons dukkehus-lignende visualitet og særegne stil under lupen. Panelet er ikke bare enige om hva som lykkes og/eller mislykkes i Andersons frankofile lekegrind av en film, der magasinjournalistikk fra en forgangen tid mytologiseres i det titulære tidsskriftet og «kunsten å f